Lepramuseet St. Jørgens Hospital
Lepramuseet har siden 1970 formildet kunnskap om sykdommen og dens utbredelse i Norge, om det offentliges innsats for å bekjempe sykdommen, og om de berømte norske bidragene til lepraforskningen. Fra midten av 1800-tallet brukte norske myndigheter store ressurser å få bukt med dette utbredte helseproblemet gjennom virkemidler som kartlegging, institusjonsbygging, lovgivning og forskning. Med etableringen av Lepraregisteret fikk man for første gang en pålitelig oversikt over utbredelsen, og registeret skulle også bidra til å forklare sykdommens årsak. Gerhard Armauer Hansens identifikasjon av leprabasillen i 1873 representerte et internasjonalt gjennombrudd innenfor medisinsk viten, og Norge ble i flere henseender et forbilde i kampen mot lepra verden over.
Lepramuseet holder til i St. Jørgens Hospital, som er et unikt kulturminne med en sterk historie. Institusjonen har vært en del av bybildet siden tidlig 1400-tall, men dagens anlegg består i dag av ni fredede bygninger fra 1700-tallet som til sammen utgjør et av de best bevarte leprahospitalene i Europa. Kirken og hovedbygningen med kjøkken og pasientrom har i hovedsak fått stå uforandret etter at driften av institusjonen ble lagt ned, og en vandring her gir et nært inntrykk av tusenvis av pasienters dagligliv gjennom flere hundre år. Da de to siste leprapasientene på St. Jørgen døde i 1946, hadde begge levd her mer enn 50 år, og mer enn 500 års drift av hospitalet var over. Hospitalets arkiver er en del av Lepraarkivene i Bergen, som står på UNESCOs program for Verdens hukommelse.
Mange av museets gjester har en spesiell interesse for og kunnskaper om medisin- og helsehistorie, men vi formidler også til et allment publikum med varierende grad av forkunnskaper. Lepramuseet tar også imot besøk av mange skoleklasser fra grunnskole og videregående skole, samt studenter fra høgskole og universitet, og skoleformidlingen knyttes til mange ulike fag og tema.
